Aktion Sühnezeichen
Deutsche Übersetzung fehlt
Etter annen verdenskrig vedtok i 1945 det nydannede Rådet for Den Tyske Evangeliske Kirke den såkalte "Stuttgart - Skyldbekjennelsen" og i 1947 "Darmstadt-uttalelsen". Her erklærte Rådet seg medskyldig i forbrytelsene det tyske folk begikk under nazitiden.
For at disse to erklæringene ikke skulle bli uten betydning og bare oppfattes som et taktisk trekk fra Den Evangeliske Kirkens side, drøftet kirkens folk hvordan disse uttalelsene kunne omsettes til handling. På et kirkemøte i Berlin i 1958 ble "Aktion Sühnezeichen" stiftet. I oppropet som ble framlagt, heter det blant annet:
"Vi tyskere startet annen verdenskrig, og har med dette mer enn andre påført menneskeheten ufattelige lidelser. Tyskere har i et skjendig opprør mot Gud myrdet millioner jøder. De av oss som tok avstand fra dette, gjorde ikke nok for å forhindre det. Vi har fortsatt ikke fred, særlig fordi det er for lite forsoning. Tretten år er gått, i lammelse og angst, og snart er det for sent. Men fortsatt kan vi sette en kraft mot selvrettferdiggjørelsen, bitterheten og hatet hvis vi selv klarer å tilgi og be om tilgivelse.
For å vise dette ber vi de folk som har lidd under vår brutalitet, om lov til å gjøre noe godt i form av en praktisk og økonomisk innsats i deres land: å gjenreise en bygning, oppføre et nybygg, en kirke, et sykehus eller noe annet allmennyttig, som et tegn på forsoning.
La oss begynne med Polen, Russland og Israel - de nasjonene vi har gjort mest ondt. Vi ber regjeringene i disse landene å betrakte denne tjenesten, ikke som hjelp eller gjenytelse, men som bønn om tilgivelse og fred."
Dette skjedde i en tid da den kalde krigen mellom øst og vest utviklet seg, og den tyske hæren ble bygd opp igjen. Grunnlaget for oppropet til Aktion Sühnezeichen var ikke et politisk program, men det er basert på sterke felles minner om nazitiden, på evnen til å vedstå seg til det som har skjedd, og på viljen til å kjempe for at slike overgrep ikke skjer igjen.
Etter annen verdenskrig vedtok i 1945 det nydannede Rådet for Den Tyske Evangeliske Kirke den såkalte "Stuttgart - Skyldbekjennelsen" og i 1947 "Darmstadt-uttalelsen". Her erklærte Rådet seg medskyldig i forbrytelsene det tyske folk begikk under nazitiden.
For at disse to erklæringene ikke skulle bli uten betydning og bare oppfattes som et taktisk trekk fra Den Evangeliske Kirkens side, drøftet kirkens folk hvordan disse uttalelsene kunne omsettes til handling. På et kirkemøte i Berlin i 1958 ble "Aktion Sühnezeichen" stiftet. I oppropet som ble framlagt, heter det blant annet:
"Vi tyskere startet annen verdenskrig, og har med dette mer enn andre påført menneskeheten ufattelige lidelser. Tyskere har i et skjendig opprør mot Gud myrdet millioner jøder. De av oss som tok avstand fra dette, gjorde ikke nok for å forhindre det. Vi har fortsatt ikke fred, særlig fordi det er for lite forsoning. Tretten år er gått, i lammelse og angst, og snart er det for sent. Men fortsatt kan vi sette en kraft mot selvrettferdiggjørelsen, bitterheten og hatet hvis vi selv klarer å tilgi og be om tilgivelse.
For å vise dette ber vi de folk som har lidd under vår brutalitet, om lov til å gjøre noe godt i form av en praktisk og økonomisk innsats i deres land: å gjenreise en bygning, oppføre et nybygg, en kirke, et sykehus eller noe annet allmennyttig, som et tegn på forsoning.
La oss begynne med Polen, Russland og Israel - de nasjonene vi har gjort mest ondt. Vi ber regjeringene i disse landene å betrakte denne tjenesten, ikke som hjelp eller gjenytelse, men som bønn om tilgivelse og fred."
Dette skjedde i en tid da den kalde krigen mellom øst og vest utviklet seg, og den tyske hæren ble bygd opp igjen. Grunnlaget for oppropet til Aktion Sühnezeichen var ikke et politisk program, men det er basert på sterke felles minner om nazitiden, på evnen til å vedstå seg til det som har skjedd, og på viljen til å kjempe for at slike overgrep ikke skjer igjen.
© 2007 vevmedia
